Kulturell utveksling? Så absolutt!

Nesten fire måneder har gått siden jeg satte mine føtter på zambisk jord, og tiden har virkelig gått fort, til tross for at jeg ikke føler jeg har gjort stort. Mange frivillige som drar nedover har et ønske om å utrette store ting på tiden de er her nede, men NIF og Fredskorpset har vært nøye med å fortelle oss at dette først og fremst er en kulturell utveksling. I lys av det, vil jeg gjerne dele noen erfaringer fra de første månedene her nede, for ja, en kulturell utveksling er jeg virkelig med på!

Så da ramser vi opp da, ting man stusser over og som ikke er helt som hjemme:

•  Å gå på offentlig do er ikke det morsomste man gjør, heller ikke i Norge, men det snodige med offentlige doer her i landet er at ingen lukker døra, og det er ihvertfall ikke noen som låser den, når de går på do. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kommet inn på offentlige toalett og sett jenter og damer sitte på do. Privatliv når man gjør sitt fornødende er tydeligvis teit. Toalettpapiret er ofte i funky farger, og i tillegg så forundrer jeg meg fortsatt over at doringen ALLTID står oppe(!), også på jentedoen. Aner ikke om det har noe med måten afrikanske jenter tisser på eller om de rett og slett setter ringen opp etter at de er ferdig? Det er og blir et mysterium…

• Innkjøp av ting til huset, enten det er smør, brød, dopapir eller strøm, gjøres først når det er tomt av det man har i huset. Det vil si, man kjøper først brød når brødet man har er tomt, man kjøper først dopapir (og kun én rull av gangen) når dopapiret på do er tomt. og man kjøper først strøm når strømmen er tom. (For å forklare siste, så fungerer strøm til husene som kontantkort på en mobil. Man har en boks i huset der man taster inn en kode man har kjøpt, også får man strøm til huset). Så for å oppsummere, man vil jevnlig være i situasjoner der man er sulten, men ikke har mat, der man sitter på do, men ikke har dopapir og der man sitter i stummende mørket fordi det ikke er strøm i huset.

Funky toilette paper!

No more power, please add cash…!

•  Jeg har alltid lært at insekter og da også mygg tiltrekkes av lyset. Så da min vertsmor ikke skjønte hvorfor hun fikk så mye myggestikk mens hun sov, og jeg natten etter så at hun sov med lyset på, forklarte jeg henne at det sannsynligvis var fordi hun hadde lyset på. Da ble samtalen følgende:
  Min vertsmor: «nei det kan ikke være det, for myggen flyr dit det er mørkt».
  Jeg: «nei, den tiltrekkes av lyset»
  Vertsmor: «nei, den tiltrekkes av mørket»
  Jeg: «nei, den gjør nok ikke det, den tiltrekkes av lyset»
  Vertsmor: «nei Lina, myggen går dit det er mørkt»
  Jeg skjønte at jeg sannsynligvis ikke kom noen vei med dette, så avsluttet med et enkelt: «ok, du har vel rett!» I ettertid har jeg fortsatt ikke fått noen myggstikk, mens min vertsmor fortsatt driver og klør på sine…!

•  Noe annet som strider imot alt jeg er vandt til fra Norge, er hvordan man avtaler å møtes. Det er helt umulig å avtale en tid man skal møte noen. Hver gang jeg skal møte kollegaer eller venner foregår det på denne måte:
  Jeg: Da møtes vi klokken ni da?
  Zambier: Ja, kan ikke du ringe meg når du er der?
  Jeg: Kan vi ikke bare møtes klokken ni på bussholdeplassen?
  Zambier: Jo vi møtes klokken ni, ring meg når du er der.
  Så da ender vi opp med at jeg er der klokken ni og ringer vedkommende som da forlater huset sitt når jeg ringer, og jeg blir stående å vente i 30 min før vedkommende kommer…! Great!

• Ikke mange zambiere har bankkontoer, så de fleste lever kun på kontanter. De får penger når de for eksempel selger ting på markedet, også bruker de disse pengene på å kjøpe det de trenger for å holde livet igang, enten det er mat, strøm eller ting til huset. Personlig fikk jeg meg en overraskelse da jeg lette etter fjernkontrollen til tven en av de første dagene etter at jeg flyttet inn hos familien min i Lusaka. Min vertssøster ba meg sjekke under sofaputene, for det hendte den havnet mellom de. Og det stemte det, den lå der, sammen med masse penger! Jeg, overrasket som jeg var, uttalte følgende til min vertssøster: «eeeh, hva skjer her a?!» Og hun bare lo og svarte enkelt: «åja, hehehe, det hender vi lagrer penger og husnøklene der». (I etterkant har jeg også funnet noen penger liggende mellom noen middagstallerker på kjøkkenet.) Hvem trenger bankkonto når man kan gjemme penger i møbler og blant kjøkkenredskaper?!

• Noe annet jeg virkelig heller ikke har klart å forstå, er hvorfor taxier og busser gjør alt de kan for å slippe unna kø. Men en gang det er trafikk på veiene, kjører de heller på utrolig dårlige veiskuldre, i feil kjøreretning, gjennom grøfter og på steinete og humpete sidegater. (Hvis de er heldige, og i tillegg ikke blir stoppet av politiet (noe som skjer ofte) klarer de kanskje å komme seg forbi to, maks tre biler! Verdiful tid spart med andre ord, og ingen synes å bry seg noe om fartøyets tilstand der de ødelegger støtdemperne (hvis de har noen) fullstendig og skraper opp understellet på bilene og bussene så det skjærer meg langt inn i hjertemargen…)

All drivers prefere to drive here instead of on the sealed, nice road. It doesn’t matter if the car/bus gets distroyed…

One of the better places the buses drive to save some time during rush hours

My neighbourhood after the first night with real african rain!

• Søppelhåndtering er oppskrytt, og om Lusaka i det hele tatt har noen ordentlig ordning på hvordan søppelet blir tatt hånd om, aner jeg fortsatt ikke. Det flyter med søppel overalt i byen og måten man blir kvitt avfallet sitt på er enkelt og greit å brenne alt sammen. (Ofte med flammer på opp mot tre-fire meter.) Om dette gjøres i sin egen hage, på fotballbanen, inntil husveggen eller midt i gata, har tydeligvis ikke noe å si. Dette skjer hele tiden, men allikevel blir jeg like fascinert hver gang jeg ser det.

Burning carbagge

• Strømbrudd skjer støtt. Om dette er på grunn av manglende kjøp av strøm til huset, «powercuts» i ulike områder av byen eller kun på grunn av problemer med strømnettet er litt forskjellig fra gang til gang. I starten syntes jeg de ukentlige timene uten strøm var kjempeirriterende, særlig fordi de alltid kom på tidspunkt da man gjerne skulle hatt strøm, men etter noen måneder her nå syns jeg nesten det bare er koselig når familien samles utenfor huset og lager mat på glødende kull! (I tillegg så er det også en liten befrielse med strømkutt i ny og ne, for dette er eneste gangen tven faktisk ikke står på i huset…!)

Cooking dinner outside during a power cut

• Av andre småtterier så syns jeg det er interessant at zambiere vasker huset hver eneste dag (les: feier og polerer gulvet), og da tidlig om morgenen. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har våknet klokken 04.30 til lyden av min vertssøster som synger og koser seg med vasken for å rekke å bli ferdig før hun drar på skolen i syvtiden.

• Afrikaneres holdning til monogami er også litt uvanlig. Man skulle tro man kunne slippe unna innpåslitne mannfolk ved å si at man har kjæreste eller er gift, men den gang ei. Så lenge din kjære ikke er i samme by som deg, er det helt greit å få seg en kjæreste til. (Det er faktisk ganske vanlig at gutter og jenter har en kjæreste i hver provins). Og mens vi er inne på temaet: det eksisterer også sterke holdninger i afrikansk kultur om at det er kvinnens plikt (dersom man er gift) å ha sex med mannen sin dersom han vil ha sex. Vil hun ikke ha sex, har mannen «lov» til å tvinge henne til sex eller være utro. Veeeeldig spesielt!

• For noen uker siden fikk jeg høre at ordet «vedlikehold» ikke finnes i lokalspråkene i Zambia. Dette forklarte en del for meg, rett og slett fordi når jeg har snakket med familie og kollegaer om å holde ting godt vedlike, så har det vært lite respons å få. Zambiere lever etter filosofien «enten så funker det, eller så funker det ikke». Funker det: så bra, tommel opp! Funker det ikke: da reparerer man det… Er ikke noe vits i å holde ting vedlike når man bare kan reparere det når det blir ødelagt. (Kanskje det er dette som er tankegangen til taxi- og bussjåførene når de humper og skraper seg gjennom steiner, hull og grøfter for å komme seg «raskest» mulig frem?!)

Så kort oppsummert: jeg er absolutt på en kulturell utveksling!! Haha! MORO!!

Ellers, så har julen gjort sitt inntog her i Lusaka (det skjedde vel forsåvidt for fire uker siden), men jeg kjenner at det er utrolig snodig å se julepynt og høre julesanger overalt jeg går når det er 30 grader og sol…!

Merry Christmas!!

De siste ukene har Johanne også vært mye i byen og vi har fått utforsket Lusakas natteliv litt mer og ellers kost oss masse på Lusaka Backpackers! Tirsdag var siste kvelden jeg hadde hjemme med vertsfamilien, og da stelte jeg istand til taco-gilde, noe som ble tatt ekstremt godt imot! Sjeldent har jeg fått så mye skryt for maten jeg lager! Haha! Til og med bestemor i huset som ikke snakker engelsk og som elsker sine daglige porsjoner med nshima, satt og mumset som bare det og stotret frem «Lina I really like your food» med munnen full av taco! Det ble en kjempehyggelig kveld!

Some zambian girl, Lucy, Anne, me and Johanne at Portico

Jeff, Lucy, Hendriks and me at Lounge

My host family loved my taco dinner!!

De siste to dagene har vi hatt Mid-Term møte med alle de frivillige i som er i Zambia, der vi har oppsummert oppholdet så langt og snakket litt om neste semester. Så imorgen bærer det avgårde til Cape Town for et kurs på University of Western Cape i åtte dager før det er klart for fire uker med juleferie! Sweet!!!

Vi snakkes fra Sør-Afrika!!

Nye jobberfaringer…

Etter å ha jobbet tre måneder i EduSport, burde jeg kanskje føle at jeg har bidratt med mye viktig, men der må jeg nok skuffe både dere og meg selv. I hvert fall føler jeg det sånn. Men en ting skal være sagt, det har vært tre spennende måneder der jeg virkelig har fått oppleve den afrikanske jobbkulturen, på godt og vondt.

(Først et lite bilde av et stort lyspunkt her i Lusaka og i EduSport! Min kollega og venn Annie som jeg kjenner fra jeg var på besøk i Zambia i 2001. Hun er en fantastisk jente og gjør virkelig en god jobb i organisasjonen!)

My colleague and friend Annie with her beautyful 6 months old daughter.

Det første som irriterte meg med jobben var at det tok hele fire uker før jeg i det hele tatt begynte å jobbe ordentlig. De ansatte på kontoret mitt styrte frem og tilbake veeeeldig lenge da de skulle avtale møter på ulike skoler og sette sammen timeplanen min. Jeg mente timeplanen var klar etter to uker, for det var den faktisk, men tre av mine kollegaer ville endre den opptil flere ganger, uten hell. Det hele endte med at jeg rett og slett måtte sette folka skikkelig på plass og be dem slutte med dette tullet. Det hjalp heldigvis litt, og etter fire lange og kjedelige uker på kontoret til EduSport der jeg ikke hadde gjort noe som helst (les: jeg ble veldig god i kabal og hjerter), var jeg endelig klar for å jobbe som kroppsøvingslærer ved to av skolene i Lusaka og være en del av Goal-prosjektet til EduSport ved tre av skolene i byen.

Before every session we have an opening prayer

Pupils at Kamwala High School dramatizing that women and girls have their own rights.

Pupils at Libala Basic School and Libala High School dancing traditional Zambian dance.

Traditional Zambian dance

Under Goal-prosjektet har jeg vært ansvarlig for en del trenere som har holdt aktiviteter og ulike «sessions» med skoleelever. Min jobb har vært å delta i disse øktene og evaluere prosjektet og jobben trenerne gjør, noe som har fungert relativt greit. Jeg føler i hvert fall at jeg har kommet med mye tips til forbedringer og det meste av det har ført til endringer i opplegget og holdningen til trenerne til det absolutt bedre! Så der, klapp på skulderen til meg selv!

Personlig har jeg også lært mye gjennom disse timene vi har hatt med «lifeskills-trening». Det er utrolig stor forskjell på den generelle oppfatningen jenter her nede og jenter i Norge har rundt sin egen kropp, stilling i samfunnet og hva som er rett og galt. For å belyse dette vil jeg vise til noen kommentarer fra jentene:

«Kan jeg få opprettet en bankkonto selv om jeg ikke er rik?»

«Hæ? Går du ikke i kirken? Går det an?»

«Det er selvfølgelig min egen skyld om jeg blir voldtatt dersom jeg går med kort shorts»

«Åh, kan jeg virkelig si nei til sex når kjæresten min vil ha det, hvis jeg selv ikke ville ha det?»

Kulturforskjeller her gitt…! Eller så må jeg nevne at noe av det morsomste jeg har opplevd i disse timene var den ene uka da 30 av jentene skulle lære om kondomer, både vanlige kondomer og kvinnelige kondomer. Makan til fnisete og flau gjeng har jeg virkelig aldri opplevd! Den timen kommer jeg til å le av leeeenge! Hahaha!

Trainer Linda teaching Libala Basic girls about condoms

Prespa having fun with the condom!

Introducing the female condom

Alina and Jaquline trying to figure out how a female condom works

Når det kommer til kroppsøvingstimene jeg har hatt, så har de stort sett gått greit (da jeg først kom igang). Jeg hadde noen uker først da jeg kun observerte gymtimene til den zambiske læreren jeg jobbet med, og vi vet jo alle hvordan det foregikk. (Hvis ikke kan dere lese om det her.) Jeg var veldig spent før jeg skulle ha mine første timer med elevene, og det var litt av en utfordring å holde styr på femti elever som egentlig ikke er så interessert i å bevege seg.

Det aller største problemet jeg støtte på var at elevene rett og slett er i UTROLIG dårlig form. Kun fem-seks av elevene i klassene på femti klarer å fullføre min femminutters oppvarming med rolig jogging frem og tilbake. (Mye av dette henger nok sammen med at de ikke er vandt til å ha gym der de faktisk må bevege seg ordentlig, i kombinasjon med at de fleste kun har spist litt popcorn eller en kjærlighet til frokost…)

I tillegg til dette er elevene veldig dårlige på å følge regler, de jukser HELE tiden, og vil vinne for alt det er verdt. Dette er utrolig slitsomt for meg som lærer, fordi det rett og slett ødelegger veldig mange av øvelsene. Det har hjulpet til en viss grad med streng tale og «straff» til de som jukser (f.eks at de mister seieren i stafetten hvis jeg ser at de jukser), men fortsatt så har vi en laaang vei å gå på dette området.

Nå høres dette sikkert ut som at jeg har hatt grusomme opplevelser med kroppsøvingsundervisningen så langt, men det har jeg virkelig ikke. Ser man bort ifra at jeg støtt og stadig må gi tilsnakk for juksing og at jeg personlig hver eneste time må løpe rundt som en tulling og rett og slett jage elevene rundt på banen for å få dem til å løpe (god trening for meg i steikende sol og 35 grader), så har jeg hatt det veldig moro. Følelsen jeg får av å se hvor moro elevene faktisk syns det er med «ordentlig» gym, hvor godt de trives med å bevege seg litt og ikke minst hvor gøy de har det når de kan LEKE, det dekker over for frustrasjonene jeg ellers måtte føle!

Aktiviteter som har vært stor suksess: hauk og due, troll og stein, stafett der de har spurtet frem og tilbake (pluss til meg selv for å trene opp kondisjonen til elevene uten at de merker det selv), katt og mus, og ikke minst sykehus-sisten! (Synet av den 14 år gamle lille gutten som rett og slett lempet en relativt mye større, skrikende og sprellende jente i klassen over skulderen og løp med henne til «sykehuset» for å befri henne kommer jeg aldri til å glemme!)

Warm-up and stretching at Kamwala High School

Mr. Bbwaani teaching the pupils «digging» in Volleyball

Those who didn’t bring their PE-clothes have to do some digging around the sports field…!

Digging!! haha!

I tre uker rakk jeg å undervise i gym, men vips så var vi halvveis ut i oktober, og de siste fire ukene har det ikke vært noen vanlige timer fordi elevene har hatt eksamen… Utrolig kjedelig når jeg først var kommet igang, menmen, sånn fungerer det visst her nede.

Så hva har jeg gjort de siste ukene?! Svært lite… Men det har gitt meg tid til å tenke og absorbere alle inntrykkene av hvordan en afrikansk jobbhverdag kan være. Under følger noen eksempler:

• Møtet med alle ti som jobber på kontoret som vi har klokken ni hver onsdag morgen har stort sett vært direktøren, meg, og to til. Hvor de siste seks er, har ingen kontroll på…
• Det er ikke bare jeg som syns det er varmt om dagen, det syns også de jeg jobber med på kontoret. Forskjellen på meg og noen av kollegaene mine er derimot at jeg ikke legger meg i bilen for å sove og slappe av tre-fire timer i løpet av dagen når det blir for varmt.

• Kommunikasjon er kanskje noe man burde jobbe med?!
  Det tar (for zambiere) 30min å gå fra kontoret til den ene skolen vi jobber på (for meg kun 15min). Mandagstreningene vi skal ha med jentene begynner klokken ett hver uke. Da passer det fint å gå fra kontoret fem over ett ikkesant?
  Plutselig en dag var mandagstreningen klokken ett blitt flyttet til klokken to, ingen sa noe til meg. Jeg ble irritert og sa at de ikke bare kunne endre tidene sånn uten å si ifra til meg. Og i tillegg hadde jeg andre planer og det resulterte i at jeg ikke fikk vært med på treningen. Uken etter var denne treningen ikke lenger klokken to, men klokken tolv, noe som igjen gjorde at jeg ble irritert fordi da hadde jeg gymtime på den ene skolen og fikk da heller ikke vært med. (Meningen med jobben min i EduSport er jo faktisk at jeg skal være tilstede på alle treninger for å kunne evaluere dem…!) Uken etter det igjen var det plutselig ikke noe trening. Fikk jeg beskjed om det?! Dere kan jo gjette selv! Noen krasse samtaler senere ble det fast bestemt at treningene skulle være klokken elleve hver uke fremover. Kvart over elleve samme dag som avtalen ble gjort var trenerne fortsatt på kontoret, jeg spurte hvorfor? Da hadde de endret tiden til klokken tolv, rett etter møtet vi hadde hatt, uten å si ifra. Halv ett gikk trenerne fra kontoret denne dagen…! Og uken etter var treningen klokken to, men jentene som skulle delta kom klokken tre. Forvirrende?! Så absolutt!!

Coach Morgan and Libala girls ready to play a basketball match

Basketball match at Saturdays Goal Festival

Libala girls playing netball at the Goal tournament

Libala girls playing netball at the Goal tournament

Mange erfaringer og inntrykk der med andre ord… Men det er ingen tvil om at det har vært noen utrolig spennende måneder.

På onsdag skal vi ha to dager med mid term. Da samles alle vi frivillige som er i Zambia her i Lusaka for å oppsummere den første perioden som frivillig. Og så, lørdag morgen bærer det avgårde til Cape Town for en uke på universitetet der, før vi er klare for fire ukers juleferie!! DET BLIR DIGG!!!

Rolige dager på jobb…

Det har vært rolige dager på jobb de siste ukene. Elevene ved de to skolene jeg underviser i kroppsøving på har visstnok eksamen om dagen, noe som betyr at det ikke er noen vanlig undervisning. Selv har jeg derfor benyttet muligheten til å jobbe litt med min egen eksamen.

Vi har fått en praktisk metodisk eksamen som skal besvares og leveres i januar. Dette er jo lenge til tenker nok dere, men sett i lys av at vi første desember skal til Cape Town og ha forelesninger og en muntlig eksamen der, hvorpå vi så skal ha ferie i fire uker (reising i Sør-Afrika og Tanzania), så er januar her fortere enn man aner. Så derfor har jeg så smått begynt å lese og samle informasjon.

Studying for my exam

I korte trekk handler eksamen om idrett og utvikling, og hvordan dette bistandsfeltet har utviklet seg de siste årene. Vi skal ta utgangspunkt i organisasjonen og samfunnet vi jobber i og diskutere hvordan deres kultur og holdninger passer sammen med dagens syn på idrettsbistand+++. Mye spennende lesning, men personlig så er jeg ikke noe glad i å skrive oppgaver, så vi får se hvordan det går. Målet mitt er ihvertfall å få gjort så mye som mulig før jeg tar ferie!

I tillegg har jeg også begynt med språkkurs. Det tok kun fire uker(!) og ni(!) forsøk før «læreren» min faktisk klarte å møte opp til oppsatt tid! Yeah, en god start! Nyanja er språket som skal læres, og jeg må ærlig innrømme at det ikke er veldig enkelt…! Føler meg som førsteklassing her jeg sitter i bare trusa og svetter (for ja, det er nærmere 30 grader her nå klokken 22.30) under myggnettet mitt og pugger «I am, you are, he/she/it is» osv. (ninvela, wanvela, anvela…)

Trying to learn nyanja, the local language in Lusaka

Litt sosialt har jeg også fått tid til den siste uka. Forrige lørdag, 3.november, var det Guy Fawkes day, og tradisjonen tro (visstnok?!) så ble dette feiret med piknik, bål, et fantastisk fyrverkeri og fest ved den ene skolen i byen. Johanne, Camilla og jeg tok selvfølgelig turen!

Fireworks!!

Huge bonfire at Guy Fawkes celebration

Andrew, Johanne and me

Etter fyrverkeriet var vi flere som dro til The Dolphin karaokebar. Utrolig lenge siden jeg har synget karaoke, men med morsomme hatter og godt selskap så ble det veldig moro. Kvelden avsluttet vi på The Lounge med afrikansk dans før vi for første gang testet ut hver vår (evt tre i Johannes tilfelle!) zambiske sharwama (kebab)!

Karaoke!!

«Living on a prayer…!»

Camilla, Andrew and me singing!

The Lounge: The Zambians sure knows how to dance!

De siste dagene hadde vært litt kjølige og med mye skyer og vind, så gleden var stor da vi på søndagen våknet til sol og skyfri himmel. Endelig kunne vi kose oss ved bassenget til Camilla igjen (les: ekstremt solbrent rumpe, jeg lærer tydeligvis aldri…) En utrolig deilig avslutning på en morsom helg!

Enjoying the nice weather at Camillas place

Denne helgen var ble også en morsom helg. Lindsey og Andrew (to amerikanere som bor i Lusaka) inviterte til grillfest og poolparty hjemme hos seg. En litt uvandt setting for min del, men det var utrolig moro å være med så mange festlige folk og spise og kose oss i sola! Kvelden ble avsluttet på Portico, en italiensk restaurant, der det ble enda litt mer mat og dansing til live musikk! Søndag var det en sliten gjeng som møttes til lunsj på idylliske Sugarbush café i utkanten av Lusaka. Tipp topp stemning og nok en utrolig bra helg!!

Poolparty!!!

Derek barbequing, yummi!

Andrew, me, Andrea and James

Dancing at the barbeque

Food, live music and dancing at Portico

Lunch at Sugarbush

Film fra uka i Livingstone!

Bedre sent enn aldri, men her kommer ihvertfall filmen med bilder og videosnutter fra uka i Livingstone!

 

Bunjee jump!!!

Med fare for å ødelegge min holdning utad om at ikke noe som helst er skummelt og at alt bare er kult, her ser dere meg ikke fullt så høy i hatten…! Enjoy!!